FOR VI BÆRER DET ALLTID MED OSS – DET HÅPET

Åpenhet om barneønske og den usikre veien til barn

Det å få barn...

Det å få barn og planlegge familieforøkelse er noe som de aller fleste ønsker i løpet av livet sitt (selv om det ikke gjelder alle, så det er sagt). Vi har som mange andre hatt ønske og planer om å få høre herlig barnelatter og små barneføtter tassende rundt i huset, og en liten kropp som man kan elske betingelsesløst. Vi har vært så heldige at vi nå har en herlig sønn (la oss kalle han for Blidfisen) som har oppfylt den rollen, vårt mirakelbarn, og vi er overlykkelig og beæret over å kunne fylle rollen som mammaen og pappaen hans. Det å få barn og det at vi har blidfisen i livet, er noe som vi har erfart å ikke ta for gitt. Nå er spørsmålet om han vil få søsken, vi er nemlig innenfor kategorien sekundær infertilitet. Det skal vi komme mer innpå litt senere.

Dette innlegget har som hensikt å spre åpenhet om en prosess som mange kan risikere å kjenne på i en eller annen form når det gjelder ønske om å få barn; håp og spenning, usikkerhet, ventetid, positiv eller negativ graviditetstest, eggløsningstest, spontanabort, missed abortion (MA), senabort, ultralyd, fosterdiagnostikk, fødsel, keisersnitt, utredninger, uforklarligheter, barnets tilstand, abortnemd, alternative måter, skuffelser, psykisk utmattelse, angst, depresjon. Det å prøve å få barn kan bli en altoppslukende tilværelse som man må prøve å sjonglere med resten av livet. Men som alt annet i livet kan man ha behov for hjelp, noen som strekker ut en hånd til deg, anerkjenner den jobben du gjør, og sier at det skal gå bra til slutt. Vi skulle ønske alt dette var mye mer tilrettelagt når man sto i en slik situasjon. For man har bare en kropp, en psyke og et liv.

Vi vil advare om at dette er en lang lesning. Dette er en fortelling om vår vei til å få barn, og vår pågående prosess innen sekundær infertilitet og erfaring med habituell abort. Innlegget er også litt egen selvhjelp til å få oversikt over egen prosess. For selv om vi kan skryte av å være foreldre til «verdens beste gutt», så har denne prosessen vi har stått i, og fortsatt står i, satt sine spor og har vært med på å forme oss slik vi er i dag. Vi må jo også presisere at dette er våre erfaringer. Det betyr ikke at de er like som andres i tilsvarende situasjon. Vi kan alle ha forskjellige oppfatninger av ting så vi håper innlegget leses med forståelse.

Vi har alltid hatt som mål å komme oss sterkere ut av ting som blir kastet på oss, og ta med oss det positive videre. Dette er dog ingen enkel “quick fix”. Noen ganger er det omtrent umulig å se lyset i enden når man går og stamper i sin egen lille boble av sørgmodighet, så vi har erfart at åpenhet og det å kunne søke støtte og hjelp har alt å si for å klare å holde hodet over vann. Det begynner å bli en stund siden vår første tanke om barn, så mange detaljer er vanskelig å plassere helt riktig. Man burde jo skrive ned ting med en gang, men den gangen klarte vi ikke annet enn å bare fokusere videre og legge det vonde bak oss. Vi hadde jo ingen anelse om hvor omfattende dette skulle bli i et evigvarende kapittel av livet.

Hvordan det hele startet

Når vi begynte å tenke på mulighetene til en familieforøkelse, var det med tanken om at det skjer når det skjer og at vi lever livet her og nå. Dette var helt tilbake i slutten av 2014. Til vår store begeistring så måtte vi ikke vente så lenge. Helt i starten av 2015 fikk vi vår aller første positive graviditetstest. Vi ble litt tatt på senga, for vi hadde ikke tenkt at det skulle gå så fort. Det var flere store begivenheter som skulle skje dette året, vi skulle gifte oss den 9.mai og Chris skulle fylle 30 år i juni. Vi regnet oss frem til at vi ville være ca 3,5 måneder på vei når vi skulle si vårt JA til hverandre, og vi så for oss at det ville vanskelig å lure oss unna den lille hemmeligheten under bryllupet. Det ville garantert være noen som ville klare å observere at bruden fikk skjenket annen drikke i glasset enn resten av gjengen. Så for å være på den sikre siden før vi «slapp bomben» til familie og venner i bryllupet (de som ikke allerede visste det), så valgte vi å gå på tidlig ultralyd i uke 12.

Når lykken plutselig snur...

Vi gikk til en privat gynekolog på Jessheim, for vi hadde fått gode anbefalinger og lest masse lovord om han på nettet. Kanskje vi til og med ville få vite kjønnet, dette var noe som han skulle være flink til å kunne finne ut av. Han var grundig og profesjonell under ultralyden. Vi fikk vite at vi ventet ei lita jente. Vi var begge to kjempelykkelige i det øyeblikket der jeg satt i gynekologstolen og Chris ved siden av mens vi smilte bredt til hverandre. Han fortsatte med å gjøre undersøkelser, han forklarte masse med medisinske fraser om hva vi så.  Så kom vår første opplevelse med at ting ikke blir helt som man forventer. Gynekologen undersøkte videre i stillhet med et uttrykksløst ansikt som ikke røpet noen ting. Tiden gikk og vi kjente nok begge to på en usikkerhet og et ønske om å høre legen si at undersøkelsen var ferdig, og masse lykkeønskninger om tiden vi hadde i vente. Men i stedet for sier han at han ser noe som muligens avviker fra normalen. Han forklarer at han ser en fortykket nakkefold og manglende nesebein. Dette er noe som ofte indikerer økt risiko for en kromosomfeil, hvor de vanligste er trisomi 21 (Down syndrom), trisomi 13 (Pataus syndrom), og trisomi 18 (Edwards syndrom). Etter dette ringte han straks til Rikshospitalet, han ville at vi skulle få mer grundig oppfølging og at dette skulle sjekkes ut nærmere. Dagen etter troppet vi opp på Rikshospitalet for første gang. Lite visste vi da om alle turene vi skulle ha hit i etterkant.

Rikshospitalet…

På Rikshospitalet fikk vi først samtale med en overlege på kvinneklinikken. Her ble det lagt fram noen alternativer for videre oppfølging innen fosterdiagnostikk. Fosterdiagnostikk er å stille en diagnose på fosteret før det er født. Vi ble enige om å først gå videre med duo-test, som vil si en kombinasjon med fosterdiagnostisk ultralyd og blodprøve som kan si noe om sannsynligheten for kromosomfeil uten at det er til risiko for fosteret. Da endelig svaret kom viste det seg at det var meget høy sannsynlighet for at barnet i magen hadde trisomi 21, men også høy sannsynlighet for trisomi 13 og 18, eller andre mer ukjente kromosomavvik. Vi hadde jo snakket om at dette kunne skje, og vi visste godt at et barn med diagnosen Down syndrom kan få et fullgodt liv. Men allikevel var det nå mange spørsmål i hodet, vi ville ha svar og være forberedt på hva vi hadde i vente. Hva om det ikke var trisomi 21, men en mer alvorlig kromosomfeil? For å kunne være best mulig rustet til å møte det ukjente vi sto ovenfor den dagen barnet ble født ville vi med sikkerhet vite hvilken kromosomfeil det var. Alternativene man får da er morkakeprøve eller fostervannsprøve. Vi fikk høre at fostervannsprøve var noe mer sikkert og skånsomt for fosteret enn morkakeprøve. Derfor falt valget på det selv om vi måtte vente noen uker ekstra, og deretter å vente på prøveresultat. Venting og usikkerhet er noe som vi etter hvert skulle få masse erfaring med. Midt oppi all denne elendigheten som vi plutselig sto midt oppi, nærmet bryllupet seg med stormskritt.

Livet går videre selv i stormen…

Nå sto vi i en situasjon som skulle være den første virkelige prøvelsen hvor man kjenner at livet ikke har noen bruksanvisning som guider deg gjennom det hele. Hva skulle vi gjøre nå, skulle vi gjennomføre bryllupet som planlagt? Det som skulle være den beste dagen i vårt liv, hang nå i en tynn tråd. Hvordan skulle vi klare å glede oss over denne dagen når vi de siste dagene hadde fått livet fullstendig snudd på hodet, og vi ikke hadde noe svar på framtiden? Vi ble til slutt enige om at vi trengte denne dagen, hvor vi så godt som mulig skulle kose oss og glede oss over noe hyggelig. Vi hadde lagt så mye jobb i forberedelser til bryllupet, og vi fortjente virkelig en gledens dag. Så da ble det sånn. Vi valgte også å være åpne om vår situasjon i all enkelhet i bryllupet, så det kom nok som et sjokk for mange, både nyheten om graviditet og om uvissheten vi sto i. Etter dette erfarte vi at åpenhet er noe vi opplever som positivt, for det gir andre mulighet til å støtte deg på mest mulig riktig måte.

Livet er en berg og dalbane…

Noen uker etter bryllupet var dagen for fostervannsprøve kommet. Det å få stukket en lang nål gjennom magen er noe som man helst vil unnvære, både i forhold til den lille risikoen det er for fosteret, og for egen del da det ikke akkurat er helt smertefritt. Men det er mange som står i en slik situasjon som velger å gjøre dette (eller morkakeprøve) for å få muligheten til å vite mer om framtiden. Ikke nødvendigvis i frykt for hva du har i vente, men for å få muligheten til å være mest mulig forberedt til å gi den lille en god start på livet og deg selv muligheten av å ikke få bakoversveis av alt det ukjente som et syndrom kan by på. Dette var i hvert fall vårt ønske med å ta fostervannsprøve. Vi ville bruke tiden godt fram til fødsel til å finne kunnskap om det aktuelle syndromet.

Vi kom oss igjennom prøven og nå var det bare å vente på svar. I mellomtiden fikk vi tilbud om oppfølgingssamtale med en spesialist på avdeling for medisinsk genetikk, innen denne problematikken. Da ble det lagt frem hvilke utfall som vi kunne stå ovenfor, og hva som eventuelt ville skje videre.

Da svaret endelig kom ble vi mildt sagt sjokka og kunne ikke helt tro på det. Det som på duo-test hadde slått ut som sterk mistanke om trisomi avvik, sto nå svart på hvitt som ingen avvik funnet. Denne testen skulle være omtrent 100 % sikker, så etter en bekreftelse fra Rikshospitalet kunne vi puste lettet ut. Selv om vi var innstilt på å møte alle utfordringer var vi selvsagt lettet over at barnet tilsynelatende var helt friskt. Nå kunne vi endelig se framover og bare glede oss til alt vi hadde i vente. Det var masse som skulle skje i tiden før vi skulle få møte jenta i magen. Først skulle Chris fylle 30 år, og da skulle han overraskes med tur til Berlin, fint hotell, konsert og hele pakka. Og til sommeren skulle vi på etterlengtet bryllupsreise til vakre Sicilia i Italia. All tiden med bryllupsplanlegging, samt den utmattende situasjonen vi hadde stått i den siste tiden gjorde at vi virkelig lengtet etter å skjemme oss bort med fine opplevelser.

Uka før vi skulle reise på overraskelsestur til Berlin var tiden inne for ordinær ultralyd, da var jeg i svangerskapsuke 19. Denne gangen skulle vi møte opp på Ahus, det var jo her vi opprinnelig skulle følges opp. Vi så frem til denne ultralyden, vi gledet oss til å se jenta vår igjen. Det er noe spesielt med å få se barnet i magen på denne måten, og fundere på hvordan barnet er. Vi var ekstra spente denne gangen etter alle bekymringer hun hadde bragt inn i livet vårt allerede. Med galgenhumor spøkte vi med at de fant noe nytt denne gangen som ikke stemte. Ikke i vår villeste fantasi kunne vi trodd at dette faktisk var faktum. Det viste seg at det var akkurat det som skjedde, og følelsen av lykke var kortvarig. Nok en gang fikk vi erfare en lege som jobber grundig og i stillhet med et uttrykksløst ansikt som ikke røper noen ting. Dette hadde vi jo vært igjennom flere ganger nå så vi skjønte raskt at det var noe galt. Denne gangen får vi høre at nyrene til den lille jenta vår ikke fungerer som de skal. Dermed var det nok en gang en telefonrunde og så bar det inn på Rikshospitalet igjen. Vi ble her møtt av en annen overlege enn sist. Han kunne fort bekrefte det legen på Ahus hadde sett, jenta hadde bare én fungerende nyre. Han forklarte at man fint kan leve med kun en nyre, selv om det kan bli litt mer oppfølging dersom det skulle bli problemer med den. Siden både legen på AHUS og Rikshospitalet hadde sagt det samme følte vi oss trygge på at det skulle gå fint. Legen ville gjøre en enda mer grundig undersøkelse da det nå var mulig å se mer nøyaktig hvordan de andre organene hadde utviklet seg. Vi fikk forklart at det er vanskelig se om organene utvikler seg som de skal før man er rundt 18. svangerskapsuke.

Vi observerte begge at etter hvert som han gikk over de ulike organene måtte han granske hjernen veldig grundig og i forskjellige vinkler. Etter en veldig lang stund i stillhet sa han at han måtte forlate oss en stund for å ta en telefon. At vi nok en gang skulle stå i en sånn uvisshet om hva som skjedde var helt surrealistisk. Hva mer kunne det være som vi fikk kastet på oss nå. Da legen omsider kom tilbake til oss, var han profesjonell, men alvorspreget da han la fram for oss at han var meget bekymret for flere observasjoner han hadde funnet på hjernen. Hjernen til jenta hadde flere store og alvorlige avvik, og i tillegg hadde han observert cyster rundt nyrene som han var bekymret for. Igjen falt alt håp og framtidsdrømmer i grus. Dette var noe helt annet å forholde seg til enn det som vi hadde stått i tidligere. Vi fikk forklart at med så store skader på flere organer, ville det mest sannsynlig ikke være forenlig med liv. Legen ville at vi skulle prate med samme spesialist som vi hadde pratet med tidligere påfølgende dag. Vi skulle få en grundig forklaring på situasjonen vi nå sto ovenfor, for etter det måtte vi ta et valg om hva vi skulle gjøre videre. Legene ville gi oss full støtte uansett hva vi valgte å gjøre. Men de kunne ikke understreke nok alvorligheten av hvordan det eventuelt ville bli dersom vi fortsatte svangerskapet. Vi ønsket på ingen måte at jenta skulle leve i smerter, kanskje uten stand til å kommunisere, og med sykehuset som sitt andre hjem. Hvis hun i det hele tatt levde så lenge som frem til fødsel. Etter samtalen med spesialisten måtte vi vente over helgen før vi skulle få en siste ultralyd hvor ytterligere en annen overlege skulle gjøre en siste undersøkelse. Da ville jeg være i svangerskapsuke 20, og vi nærmet oss grensa for når man kan søke om senabort. Så sent i svangerskapet som vi var er det også prosedyre om at man må gjennom abortnemd for å få aborten innvilget.

Et hjerterått valg må tas – og godkjennes

Den helgen skulle vi egentlig reise til Berlin. Men samtalen med spesialisten kom i veien for dette, så vi fikk aldri reist på denne turen. Men vi var bestemt på at vi skulle feire Chris sine 30 år på et annet vis, så vi booket oss inn en helg på Son spa. Her hadde vi en minisuite for oss selv, hvor vi kunne gjemme oss bort, mens vi så på vakre solnedganger. Denne helgen brukte vi for det meste til å sørge og gråte masse. Når vi fikk samlet oss litt gikk vi ned for å ta litt spa, men vi var mest for oss selv. Det var en ganske absurd situasjon å befinne seg i. Ingen andre kunne vite noe om det vi sto ovenfor, man kunne bare skimte en liten kul på magen som røpte at det var en graviditet. Både denne gangen og i senere tid har vi hatt en overlevelsesmekanisme gjennom å gjøre ting sammen som gir oss positive input. Uten denne hadde det vært vanskelig å fortsette med livet. Vi brukte også mye tid på å snakke sammen. Vi innså at dersom ikke den andre legen som skulle foreta en ny undersøkelse etter helgen så noe annet, så var det vanskelig å skulle tenke seg å fortsette svangerskapet. I vår triste tilværelse spøkte vi med, og hadde et siste håp om at legen som hadde oppdaget alle de alvorlige avvikene hadde vært på fylla og hadde en heftig bakrus som førte til tåkesyn. Vi hadde fortsatt et naivt håp om en framtid med jenta, så denne helgen holdt jeg meg unna alkohol og spekemat, selv om jeg hadde lyst til å drikke meg dritings og fråtse i masse «gravidfiendtlig» mat.

Så kom dagen vi skulle få vite om legen hadde sett riktig. Det føltes som dommedagen var kommet. For kanskje siste gang i dette svangerskapet skulle vi se jenta vår på ultralyd. Legen kunne ganske fort bekrefte vår mistanke og frykt. Nå var det ikke så mye mer å si, annet enn at vi nå måtte ta et ekstremt tøft valg. Og vi måtte bestemme oss samme dag, for nå var vi rett ved den avgjørende grensen for når man kan søke om senabort. Vi klarte ikke å si noe der og da, vi måtte ut å lufte oss en siste gang, selv om vi hadde drøftet dette mange ganger. Vi gikk ut i solen, ruslet ut på baksiden av sykehuset, og fant en benk hvor vi kunne sitte i fred en liten stund. Ingen av oss klarte egentlig ikke å si noe, vi bare gråt og klamret oss til hverandre. Tiden gikk uten at noen av oss fant motet til å ta noen beslutning, men vi visste at det ikke var noen vei utenom. Hva vi til slutt sa til hverandre er fortrengt, men som mange vet endte valget på å avslutte svangerskapet, og spare jenta for eventuell lidelse.

Vi fikk forklart at før vi kunne begynne på denne prosessen måtte vi først igjennom en abortnemnd. Abortnemd har blitt et velkjent ord for mange nå etter dagens debatter, men den gang var det totalt ukjent for oss. En abortnemnd består av to overleger som har som oppgave å avgjøre om en begjæring om abort kan innvilges. Vi var først fortvilet over at noen skulle dømme oss og vår situasjon, og kanskje gjøre sorgen enda større. Det skulle vise seg at vi derimot ble vi tatt imot av to varme leger som bare visste ydmykhet og forståelse. De forklarte at de allerede hadde signert begjæringen grunnet jentas alvorlige tilstand, og det eneste de ønsket fra oss var at vi kunne vedkjenne at vi hadde forstått alle aspekter ved situasjonen. Reglene var den gang, og er fremdeles slik at det er den gravide som må ta valget til syvende og sist, siden det er hun som fysisk må gå igjennom alt som hører med både graviditet, fødsel og abort. Dette er en ekstremt stor påkjenning å gå igjennom for den som føler det på kroppen. Vi opplevde selve abortnemden som noe støttende og betryggende, som fikk oss til å føle at vi tok det rette valget. Selv om vi den gangen fryktet det verste i møte med abortnemd, tenker vi i etterkant at det er høyest nødvendig i en alvorlig situasjon. Det å avbryte et svangerskap så sent er noe som nettopp er meget alvorspreget, og skal ikke bli tatt lett på. Men når det virkelig kreves kan en abortnemd være der for å gi deg den psykiske støtten du trenger, og det håper vi alle som står en slik situasjon opplever.

En stille fødsel

Anja sin opplevelse: Selve senaborten husker jeg som en absurd «ut-av-meg-selv» opplevelse. De anbefaler den gravide å gjøre det igjennom en «naturlig» fødsel. Dette skulle visst være det beste for kroppen. Så det ble en slik fødsel for meg, som varte ganske så lenge. Det startet med at jeg dagen før måtte ta noen piller som avsluttet livet. Deretter møtte vi opp grytidlig neste morgen for å starte med riestimulerende. I motsetning til en vanlig fødsel må man hjelpe kroppen med å sette i gang rier, og siden kroppen ikke er moden til å selv ville gå inn i en aktiv fødsel, så kan denne prosessen altså ta lang tid. Bortsett fra at man slipper de samme smertene som man får ved å presse ut en «fullvoksen» baby, så er det like smertefullt. Jeg fikk tilbud om morfin som hjalp på de verste fysiske smertene, men det kunne ikke døyve den psykiske smerten. Kroppen hadde gått i et slags overlevelsesmodus hvor jeg kun hadde fokus på å komme meg igjennom denne prosessen. Når jenta endelig kom ut sent samme kvelden, var det merkelig stille. Plutselig var det over, jeg var helt tappet for krefter og kroppen kjentes helt tom. Jeg husker jeg var ekstremt trøtt. Etter at de hadde svøpt inn jenta, fikk vi ha hun litt for oss selv. Hun lå på brystet mitt, hun var helt perfekt, og så veldig fredfull ut. Men jeg klarte ikke å fordøye alle inntrykkene der og da, det gjorde jeg ikke før vi dagen derpå fikk et lite minnekort som de hadde laget, med fot- og fingeravtrykk av den lille jenta vår. Her sto vi dagen etter fødsel, klar til hjemreise, og alt vi hadde med oss var et lite minnekort med fot- og fingeravtrykk. Da løsnet proppen for oss begge og først da begynte kroppen å sørge.

Vi kjemper oss videre, og ser oss ikke tilbake

I etterkant av dette ble det gjort mange undersøkelser i forsøk på å finne grunnen til at disse avvikene oppsto. Vi ble sjekket for om vi kunne ha en sammensetting som skapte trøbbel, og vi ble sjekket hver for oss. I tillegg godkjente vi en obduksjon av jenta, for å prøve å finne mest mulig svar. Men også for å støtte legevitenskapen, slik at det kanskje kunne hjelpe andre i å slippe og måtte stå i en tilsvarende situasjon som oss. Det ble ikke funnet noen forklaring, og eneste forklaringen som vi fikk var at dette mest sannsynlig var et sjeldent engangstilfelle. Obduksjonen av jenta kunne til vår lettelse bekrefte det som var funnet på ultralyd. Det ble fundert i om de første avvikene med neseben og nakkefold indikerte at noe var galt, men dette kunne de ikke si med sikkerhet. Dersom det skulle skje igjen ville det være noe som dem måtte sjekke opp enda mer grundig. Med visshet om dette, og med støtte fra Rikshospitalet, var vi begge fort enige om at vi ville kun fokusere videre og prøve igjen så fort vi var klare. Dette var da den beste løsningen for oss, vi maktet ikke å bruke tid og energi på å dvele ved det tapte.

Tiden etterpå var veldig tung. Bryllupsreisen som skulle funnet sted like etterpå avbestilte vi da kroppen var i dårlig forfatning og det var mange begrensinger som gjorde at vi heller ville utsette det. Vi bestilte senere den påfølgende høsten en fantastisk tur til Mauritius, en tur som gjorde godt på alle måter. Men sommeren var noe som vi bare måtte komme oss igjennom. Selv om målet var å bare leve videre og glede oss over fine opplevelser, sto vi oppi en sorg. Vi gråt mange ganger den sommeren. I etterkant av dette var det dessverre lite hjelp og håndsrekning fra det offentlige i forhold til det vi hadde vært igjennom. Vi fikk bare en kort opplysning og en brosjyre sendt med hjem, og vi kunne selv kontakte landsforeningen for uventet barnedød. Vi var redd for å ta kontakt, for vi tenkte dette var mer aktuelt for dem som mistet barn etter fullgått svangerskap og fødsel. I dag vet vi at det finnes mange støttegrupper for ulike utfordringer man møter på i forbindelse med barneønske. Vi fikk heldigvis god støtte av familie og venner, og åpenhet ble desto mer viktig for oss. Det aller viktigste oppi det hele er at valget vi tok rundt dette svangerskapet, skal vi aldri angre eller dvele på. Vi skal akseptere denne situasjonen som den var, og vite at vi kunne ikke gjort noe annerledes.

Graviditeter som kommer og går

De neste årene var det flere graviditeter, men ingen som ble fullført med at vi fikk oppleve å møte barnet vi så sterkt lengtet etter. Vi har kjent på mange personlige skuffelser og et system som ikke er lagt til rette i den grad det er nødvendig. Den første graviditeten etter senaborten kom etter et års tid, vi strevde lenge og følte på en stor håpløshet. Da jeg endelig ble gravid visste vi at vi skulle få tett oppfølging fra Rikshospitalet. Men ikke før etter svangerskapsuke 13, grunnet at man finner lite informasjon om fosteret før den tid. Vi bestemte oss for at vi ikke skulle gå på noe ultralyd før dette, men heller vente. Ventetiden var lang og traurig, fylt med masse spenning og usikkerhet. Vi gledet oss noe helt enormt til å få se dette barnet. Natten før vi skulle på den høyt etterlengtede ultralyden, da var jeg 13 uker og noen dager, skjedde det som ikke skulle skje. Jeg begynte å fossblø. Jeg våknet av at noe var galt, gikk på do og der ble jeg i mange timer. Det var ingen tvil om hva som skjedde, nå sto vi plutselig midt oppi en spontanabort. Det blødde så mye at jeg måtte stå i dusjen, og der sto jeg og gråt mine modige tårer. Det var så urettferdig. Nå følte vi at vi hadde vært på den sikre siden, passert den magiske 12- ukers grensen, og vi skulle jo få se en liten krabat sprelle på ultralyd bare noen timer senere. Det ble en telefon og en ny tur til rikshospitalet. Der vi fikk vi bekreftelse på det vi fryktet og at alt var ute. Jeg slapp heldigvis utskrapning. Dette ble en ny stor nedtur som vi måtte takle og komme oss igjennom. Vi måtte bare fortsette å prøve. Jeg ble gravid igjen noen måneder senere, men jeg mistet i uke 6. I det 4. svangerskapet, et halvt år senere, bestemte vi oss for at nå skulle vi gå på ultralyd litt tidligere. Jeg hadde fått henvisning til privat gynokolog via fastlegen, og vi fikk komme dit i uke 8. Da vi kom dit ble det oppdaget at fosteret ikke hadde utviklet seg, det ble ikke funnet noen hjerteslag. Dermed måtte vi igjennom en MA, som betyr at det er et intakt svangerskap og utstøtningen har ikke satt i gang. Vi ble videre henvist til Ahus, hvor jeg ble gitt noen piller som jeg skulle ta med meg, som skulle sette i gang det hele hjemme. Jeg skulle altså sette i gang denne prosessen på egenhånd, og fikk kun en dag sykemelding for den dagen det sto på som verst. Forklaringen var at man fysisk sett ikke blir hindret i å jobbe påfølgende dag. Hadde man behov for noe mer så måtte man ta saken i egne hender sammen med fastlegen. At det var denne måten man ble behandlet på av systemet syntes jeg var hårreisende. De var godt informert om vår forhistorie, men det hadde altså ingen betydning. Jeg har møtt på mange leger opp igjennom årene, de aller fleste veldig flinke og ydmyke, men denne legen la det fram som en standard frase som han har sagt altfor mange ganger. Heldigvis har jeg verdens beste fastlege, som har gitt meg masse god støtte hele veien.

Nye veier – nye muligheter

I etterkant av dette begynte vi å nå et punkt hvor vi tvilte på at vi ville klare å få barn på egenhånd. 3 år var gått siden vi begynte å prøve. Vi måtte ha hjelp og vi måtte undersøke andre muligheter. Ikke bare hadde alle graviditetene endt med nedtur, men det tok også lang tid mellom hver gang. Vi var frustrerte og slitne. Etter hvert var det usikkerheten som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri? Vi hadde fått høre hele veien at vi får jo til å bli gravid, så vi måtte bare fortsette å prøve. Så må vi ikke glemme den oppløftende nyheten om at vi var jo fortsatt unge. Det var ikke funnet noe galt, så da hadde vi bare ekstremt uflaks, og det var naturens gang. Siden vi ikke var blant dem som ikke fikk til å bli gravid, så fikk vi forklart at vi ville havne lenger bak i ventekøen i forhold til assistert befruktning/IVF i det offentlige. Vi kunne selvsagt oppsøke hjelp i det private, men det er veldig kostbart, og har heller ingen garanti for suksess i enden. Anja kjente også på at flere års kamp om barneønske begynte å tære på kroppen, særlig med tanke på hva kroppen var igjennom i første svangerskapet. Derfor bestemte vi oss for å begynne å undersøke mulighetene for adopsjon, samtidig med at vi fortsatte å prøve på egenhånd. Dette er også en veldig krevende og kostbar prosess, men man kan vel nesten med sikkerhet si at man får barneønsket sitt oppfylt til slutt. Vi kom godt i gang med prosessen, uendelig med dokumenter og skriv var sendt inn for å bevise at vi var skikket som foreldre. Vi hadde valgt Thailand som adopsjonsland, på grunn av noe mer akseptabel ventetid og andre kriterier (noen steder måtte man på det lengste smøre seg med tålmodighet i 5-10 år). Så fulgte deretter en lang ventetid som vi måtte fylle opp så best vi kunne. Dette var noe som vi var gode på, så vi skaffet oss valp og vi leide hytte på åremål i vakre Hemsedal. Dette var en flott måte for oss å få tiden til å gå på.

Vi hadde samtidig fått lovet fra den private gynekologen vi var hos sist at vi skulle få tettere oppfølging. Vi var blitt satt opp på time for å drøfte den veien videre, blant annet om det var noe som kunne hjelpe oss med å bli lettere gravid. Før vi rakk å komme på den timen så ble jeg atter en gang gravid. Når vi kom til timen ble det i stedet en ultralydsjekk, og til vår store glede kunne vi endelig se et hjerte banke. For å oppsummere dette veldig kort så kan vi si at det var da vi så vår nydelige sønn for første gang. Dette svangerskapet forløp veldig fint, selv om jeg slet mye med bekkenet. Vi fikk god oppfølging av rikshospitalet og jeg av fastlegen. Den store utfordringen vi følte på i dette tilfellet var når vi eventuelt skulle varsle adopsjonsbyrået. Vi var informert om at eventuelt svangerskap skulle meldes om så fort som mulig, da det ikke skal skape for mye usikkerhet og trøbbel for et eventuelt barn som venter på å få foreldre. Men vi ville ikke begynne fra start igjen hvis det skulle galt denne gangen og, så vi drøyde til vi var mest mulig sikker på at dette gikk bra. Nok en opplevelse av usikkerhet og valg som måtte tas som kunne påvirke resten av livet. Vi takket nei til videre adopsjon, for denne gang, og krysset alt vi hadde på at vi ville lykkes med eget svangerskap helt fram til mål denne gangen.

Blidfisen vår ble født etter en lang fødsel som endte i hastekeisersnitt. Chris ble den heldige som fikk holde han for første gang, selv om det var ikke den måten vi hadde ønske om å møte han for første gang. Når jeg våknet fra narkose, og endelig fikk forklart at alt hadde gått bra ventet jeg i spenning på at Chris skulle komme opp til meg, bærende på en liten herlig bylt i armene. Det ble et tårevått møte, både vi og de ansatte rundt oss måtte felle noen tårer.

Søskenforsøk - nye håp

Vår herlige sønn har virkelig beriket livet og vi føler sterkt at alt vi har måttet kjempe oss igjennom var verdt det, alt av blod, svette og tårer, for å få nettopp han. Han er vårt lille mirakelbarn, og det er han som nettopp gjør at vi lengter etter søsken til han, skape vår egen lille barneflokk. Nå har vi forsøkt i over to år, og håpet om at det skulle gå enklere denne gangen er for lengst forsvunnet. Vi har nok en gang kjent på flere skuffelser ved å miste, lang tid med usikkerhet mellom hver gang, og att på til kjenner den tidligere kampen og de mange nedturene rundt barneforsøk sitte langt inne ryggmargen. Vi har også kjent på et sprik mellom oss i hvordan vi har opplevd de siste to årene med prøving. Vi har hele veien etterstrebet å være gode på å kommunisere og formidle til hverandre hva vi hva vi føler.

Anja sine egne tanker: Men så kom det til et punkt hvor jeg kjente på ting som jeg ikke klarte å sette ord på. Jeg ble dag for dag, uke etter uke, måned etter måned og til slutt år dratt ned mentalt av den prosessen vi sto i. Vi hadde så høye forventninger til å få et barn til, dette skulle gå mye mer smertefritt, og så skulle jeg endelig legge det hele bak meg. Men sånn gikk det ikke. De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli. De siste par årene har jeg daglig analysert signaler som kroppen sender, og fundert i om det har vært eggløsning, graviditet eller mensen på vei. Jeg har hatt alarmer og oversikt på telefonen for det meste. Jeg har lukket meg mer og mer, fordi det har vært så vanskelig å sette ord på og kunne formidle til andre rundt meg hvordan jeg har det. Jeg har vært på randen til bristepunktet, eller egentlig over det. Kroppen og hodet hadde for lengst sunket ned til dypet, jeg var bare for opptatt til å fokusere fremover til å akseptere at jeg må kjenne på hvordan jeg har det her og nå. Jeg har måtte jobbet meg igjennom enda flere aborter, jeg har følt meg hjelpeløs, og jeg har savnet et støtteapparat som fanger meg opp og viser meg veien videre. Samtidig som jeg skal være forelder, god kone, fungere i jobb, passe på hus, og hunder. Meg selv og mitt velvære kom helt til slutt.

Har vi kommet til enden av dette kapittelet i livet?

Til slutt måtte jeg kaste inn håndkle. Jeg bønnfalt Chris om å trå til ekstra som den klippen i livet som han er, for nå trengte jeg at han så sårt. I hverdagskaoset er det vanskelig å sette av tid til å være sårbar, og tillatte seg til å kjenne på det vonde, for ikke minst å prate om det vonde. Før hadde vi nok av stille stunder hvor dette var mulig. Men hverdagen sluker opp dette og igjen sitter to foreldre som er i koma eller som kun har overskudd til å planlegge neste dag. Nå måtte vi stoppe helt opp for å tenke grundig igjennom. Jeg måtte forklare på best mulig vis hvordan det kjentes å være i min tilværelse, som begynte og føles som uholdbar. Det store spørsmålet var nå om vi skulle sette en stopp på det hele, slik at jeg kunne begynne å leve igjen.

Jeg måtte dessverre ta meg litt fri fra jobben for å få hodet til å fungere igjen, for der var det helt suppe. Heldigvis ble det møtt med stor forståelse, og jeg kan være glad for at jeg gjennom alle årene hadde valgt å være åpen om hva vi gikk igjennom. Jeg har opplevd utrolig god støtte av ledere og kolleger gjennom årene, som har gitt meg motivasjon til å gå på jobb i tøffe tider. Det var jeg også nå, jeg la kortene på bordet og blottla følelsene mine helt. Det er en absurd opplevelse å skulle vise denne delen av livet ditt til din arbeidsplass hvor man i det daglige opptrer profesjonelt og nokså oppegående.

Tiden jeg var borte fra jobb skulle jeg bruke godt. Vi var i samtale med både en gestaltterapeut og en fertilitetscoach, og fikk noen tips på veien. Jeg gikk også på akupunktur, da det er påstått å kunne ha en positiv effekt på de som forsøker på graviditet, men også i forhold til min mentale helse.

Vi ble enige om at vi skulle oppsøke privat klinikk, Medicus, for å gjøre en fullstendig utredning og finne ut mest mulig før vi gjorde et endelig valg. Hos Medicus blir sekundær infertilitet (søskenforsøk) utredet på samme måte som de som ikke tidligere har vært gravide. Å allerede ha ett barn er et godt utgangspunkt for å bli gravid igjen, men det er dessverre ikke ensbetydende med at det blir problemfritt å bli gravid igjen. Noe som vi hadde «god» erfaring med. Det ble gjort flere undersøkelser av oss begge, og vi følte at denne typen oppfølging hadde vært et savn hele veien. De ringte til og med for å høre om hvordan det gikk med oss. De gjennomførte grundige undersøkelser. Først av meg og deretter ønsket de en sædprøve fra Chris. Undersøkelsene og testene som vi tok viste ingenting galt. Jeg var helt frisk og Chris hadde både mange og svømmedyktige sædceller. Vi var  tilbake til at vi manglet en grunn for at vi har slitt. Men så sa legen ved Medicus at de kunne tilby en utvidet sædprøve. En såkalt «sperm comet test». Dette er en test som analyserer sædcellene mye dypere enn antall og mobilitet. Den ser etter DNA-skader.

Selv om denne testen kostet mange tusen, var det et naturlig valg da vi nå ønsket å ha mest mulig svar. Vi visste ikke hvilket svar som vi egentlig håpet på her, vi måtte bare vente å se og møte det som kommer. Dette hadde vi gjort mange ganger før. Etter tre uker fikk Chris en telefon fra Medicus. Svaret på analysen var kommet fra laboratoriet i England. Vi fikk da vite at han hadde moderate til alvorlige DNA-skader. Dette betyr at dersom en eggcelle befruktes av en skadet sædcelle så kan fosteret få skader eller at svangerskapet avsluttes etter bare noen dager til flere uker. Endelig fikk vi noe konkret som kunne fortelles oss hvorfor vi sannsynligvis har hatt så mange dårlige opplevelser. Det er med blandede følelser vi sitter med denne nye informasjonen. Dette er informasjon som vi så gjerne skulle ønske vi visste om etter det første svangerskapet. Og i alle årene etter med mange prøvelser og enorme skuffelser. Som følge av dette er vi blitt anbefalt å ikke fortsette med flere forsøk på egenhånd, da sjansen er stor for at det går galt igjen. De anbefaler heller assistert befruktning/IVF, hvor de kan med større presisjon og sikkerhet plukke ut de friske sædcellene. Dette er det vi vet så langt i dag, dette er status på akkurat dette tidspunktet. Vi har brukt litt tid på å la informasjonen synke litt, vi har hatt en lang og god sommerferie hvor vi har tillatt oss selv å bare nyte tilværelsen så best vi kan.  Vi vet nå at sjansen er nok større for oss dersom vi velger å gå videre med hjelp på veien. Har vi overskudd og pågangsmot til å hive oss inn i en ny krevende og usikker prosess? Vi tror det! Tiden vil vise om vi lykkes, men håpet lever i oss fremdeles, og vi er ikke klar til å gi oss helt ennå. Imens gleder vi oss over hver dag vi får med blidfisen vår, som mot alle odds kjempet seg inn i våre liv og hjerter. Han er mirakelbarn med stor M.

Om å stå på siden, men midt i det
(Chris sine tanker)

Ja, det er sånn det er. Man er midt oppi prosessen, midt oppi følelsene, ønskene og lengselen, men det er allikevel ikke du som har den tyngste jobben. Om man er vordene (eller ønsker å bli) far eller medmor, poenget er at det ikke er din kropp som får symptomer på graviditet, eller fravær av dem. Du er litt på siden.

Alle par har sin dynamikk. Jeg og Anja har alltid vært ganske samkjørte. Vi har investert all vår energi i de samme prosjektene, så også ønsket om barn. Det var en felles avgjørelse at vi ønsket oss barn. På den måten var vi begge like forventningsfulle til prosessen og jeg vil påstå at vi begge var klar over at det kunne være humper i veien. Da vi startet med prøvingen var det med relativt lave skuldre og friskt mot, men jeg merket raskt at selv om vi var to i dette så var det hun som var hovedpersonen og jeg som var til støtte. I ettertid har jeg jo tenkt på at allerede første prøveperiode så begynte forskjellene. Der vi begge var like spente på om det hadde klaffet kunne hun kjenne etter symptomer, mens alt jeg kunne gjøre var å spørre om hun kjente noe. Det skal jo også sies at når du ikke har erfaring så vet du ikke helt hva du skal kjenne etter, så vi satt begge ganske mye på ymse nettsider med artikler som «Slik vet du at du er gravid». Så satt vi der etterpå mens hun kjente etter og jeg stilte dumme spørsmål. «Er du øm i brystene?» Klassiker! Jeg tror de fleste har det sånn i begynnelsen. Det fine var at vi har fortsatt med det. Det har blitt en greie hvor vi begge kan være involverte så mye som vi kan, samtidig som vi begge vet at bare en av oss kjenner det på kroppen.

Men symptomer på graviditet er nå en ting. Når vi i et svangerskap fikk vite at jenta vår kunne være syk, da var vi begge på likefot igjen. Håpene og ønskene var de samme. Vi leste vi oss opp på trisomi 21, 18, 13 og alle andre tenkelige sykdommer. Vi snakket sammen og delte kunnskap. Jeg tror vi snakket mest om hvordan det var å bli foreldre til et barn med særlige behov og utfordringer. Selve svangerskapet og fødselen var et mer underordnet tema. Det endret seg da vi fikk de virkelig dårlige nyhetene om at jenta vår var alvorlig syk. Med verdens verste valg å ta begynte jeg samtidig å få erkjennelsen av at uansett hvilken beslutning vi tok så ville det utsette Anja for en vesentlig større belastning enn meg. Dersom vi valgte å fortsette var det en liste lang som et vondt år med ting som allikevel kunne gå galt i svangerskapet. Det var også en mulighet for at det måtte gjennomføres kirurgi på jenta mens hun fortsatt var i magen til Anja. Alt dette skulle kona mi gjennomleve. Frykten for at det på et hvert tidspunkt kunne slutte å leve der inne, engstelsen ved å skulle gjennomføre et inngrep som også kunne innebære risiko og til slutt en fødsel med usikkert resultat. I det andre tilfellet, dersom vi valgte å avslutte, ville Anja måtte gjennomføre en fødsel da også. Jeg unner ingen å havne i en situasjon der man sitter på en benk bak rikshospitalet, med en kopp kald kaffe og en umulig beslutning å ta. Men mest av alt unner jeg ingen å være den som bærer barnet når beslutningen skal tas. Den påkjenningen kan jeg faktisk ikke sette meg helt inn i.

Vi var enige i avgjørelsen, vi gikk begge inn til abortnemda. Jeg var for så vidt klar over at avgjørelsen egentlig ikke var felles. Den var hennes. Det var hun som måtte stå for den i abortnemda. Jeg ble ikke en gang spurt av dem. Og la meg presisere, det er både forståelig og greit. Det var ikke min kropp som skulle avslutte et svangerskap, det var min kones. Derfra og til fødselen var over var det min jobb å være så mye mental støtte som jeg kunne. Her må jeg bare få fortalt hvor ekstremt håpløst det føles å stå på siden, mens ditt livs kjærlighet er i smerter for å føde deres felles, døde barn. Alle tårene du gråter hjelper ikke. Du kan bare se på at hun jobber seg gjennom det. Gjøre de små praktiske tingene som kan hjelpe. Hente vann, massere, si gode ord. Fytti rakkern så stolt jeg var av henne da! Og min egen dårlige samvittighet var overveldende. Hvorfor skulle hun måtte lide seg gjennom dette? Hvorfor kunne ikke jeg ta litt av den byrden? Jeg følte på at hun måtte bebreide meg. Ikke fikk hun «premien» som andre fødende får heller. Jenta vår var så liten og så stille. Hun var det nydeligste jeg har sett. Og jeg følte at jeg ikke kunne la sorgen min komme helt frem, for jeg hadde ikke båret henne i 20 uker, og jeg hadde ikke født henne gjennom 11 timers helvete. Jeg var som sagt klar for at jeg skulle bli fryst litt ut av Anja, men hun gav meg all kjærlighet og lot meg ta fullstendig del i sorgen over det vi ikke fikk. Jeg elsker henne vanvittig for det!

Da svangerskap nummer to endte med spontanabort i uke 13, midt på natta, da sov jeg. Jeg ble vekket i firetiden på morgenen av Anja som sa hun hadde abortert i flere timer. Da vi la oss skulle vi på rikshospitalet for tidlig ultralyd dagen etter, men nå ble jeg vekket av et mentalt knyttneveslag i magen. Det er så mange ting som går gjennom hodet ditt da. Hvorfor fikk jeg det ikke med meg? Hvordan kunne dette skje? Hva kan jeg gjøre? Og oppå alt, nå har vi atter mistet et barn. Sorg, sinne, frustrasjon og enorm omsorg for Anja kom i en flodbølge av følelser på sekundet. Her hadde hun våknet midt på natten med litt vondt i magen, gått på do for deretter å ikke komme seg derifra mens aborten pågikk. Hun hadde blitt overrumplet av voldsomme smerter, alene i sorgen og fortvilelsen, mens jeg snorket og prompet bare 7 meter unna. Det er vanskelig å beskrive følelsen av utenforskap her. Hun hadde vært så utrolig sterk, mens jeg ikke var klar over at det skjedde. Jeg hadde gått glipp av muligheten til å være støttende. Ikke at jeg kunne gjort så mye fra eller til med utfallet, men jeg kunne gjort noe for kona mi. Bare det å ikke la henne være alene hadde føltes bedre enn sånn jeg nå følte meg. Igjen kommer pardynamikken i spill. Hun har alltid vært ei beintøff dame. Igjen ble hun utsatt for en enorm belastning, men lot meg få ta del i sorgen og det felles tapet.

To- eller tre- (det har blitt såpass mange at jeg husker ærlig talt ikke) svangerskap til måtte gå i vasken før vi kom til det stadiet at vi endelig fikk se et bankende lite hjerte på ultralyd. På veien hadde vi nok begge blitt litt mer kyniske. Det å glede seg for tidlig ble i alle fall for meg en uting. Små ting jeg hadde gjort i tidligere svangerskap uteble i dette. Det å legge hånda på magen til Anja hadde tidligere vært et tegn på at jeg var følelsesmessig investert i det livet som vokste inni henne. Denne gangen hadde jeg knapt rørt magen hennes. Jeg trodde kanskje at vi begge var litt på samme stadiet. At vi var passivt avventende til vi fikk konkrete tegn på at det var liv. Det var vi ikke. Det er én ting å ønske seg barn sammen, det er noe annet og faktisk kjenne at man er gravid. Urinstinkter overtar. Hele kroppen hennes elsket dette fosteret, så noe avventende holdning hjernen hennes skulle driste seg til måtte pent utgå. For min egen del hadde jeg ingen ekstra hormoner i sving. Til gjengjeld hadde jeg Anja og en kveld tok hun det opp. « Jeg føler ikke at du bryr deg eller gleder deg over barnet» sa hun (eller noe i den duren). Det ble en vekker for meg. Er hun gravid så er «vi» det også. Vi inkluderer meg. Vi er ikke bare et felleskap i sorgen, vi er det i gleden og forventningene også. Det ble noe jeg måtte ta godt innover meg. Huske på at selv om jeg selv ikke følte alt på kroppen så gjorde hun det. Og hun trengte at jeg var like entusiastisk som henne. Jeg har senere tenkt på hvor viktig det er med den mentale støtten jeg kunne gi. Ikke bare, slik det skulle vise seg, med bekkenløsning og hormoner, eller praktisk støtte i hverdagen, men også det at hun visste at vi var to om dette. To som kunne glede seg, to som hadde håp og forventninger, to som hadde hjerter som kunne bli knust hvis det verste atter en gang skulle skje.

Det gikk bra denne gangen. Blidfisen vår ble født i juni 2018. Reisen frem mot fødsel var preget av store forhåpninger og glede. Det var allikevel alltid en viss frykt for at det skulle gå galt. Jeg tror de fleste som venter barn kjenner på den frykten, men vi hadde begrunnet frykt som jeg vil kalle det. Vi satte milepæler. 13 uker, det er bra, men langt fra noen garanti. 18 uker, ordinær ultralyd, alt vel, check, vi har måttet avslutte senere enn det. Uke 22, det lengste vi noen gang har vært gravide, kryss fingrene! Vi kjøpte barnevogn og bilstol i slutten av januar. Det var veldig tidlig følte vi, men samtidig måtte vi bare håpe at dette gikk veien. Kanskje var dette kjøpet en form for mental grensekryssing som hjalp oss å slappe litt av? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at vi begynte å føle oss som andre par som ventet sitt første barn. Håpefulle, usikre og spente. Vi var ikke lenger i en fase hvor vi hadde dårlige erfaringer. Endelig kunne Anja være gravid på ordentlig, og jeg kunne være en vordende far.

Mange har skrevet mye bra og morsomt om det å være vedheng under en fødsel. Alt jeg kan si er at det stemmer ganske bra. Å være mannen (eller dama som ikke føder) innebærer at du ikke har en spesielt stor rolle å spille. Men selv om du er statist så er du allikevel viktig. Hovedrolleinnehaveren trenger noen som kan få troverdig grisejuling et par steder i filmen. Ved fødsel handler jo dette om de små praktiske oppgavene, den moralske støtten og de dårlige vitsene. Jeg opplevde også at jeg kunne være en rådgiver for kona mi når beslutninger om epidural og sånn skulle fattes. Jeg var dog ikke forberedt på følelsen av å bli parkert fullstendig når det plutselig ble akutt behov for å få blidfisen ut. Jeg er militær, og vant til å se øyeblikkshandlinger skje på drill. Jeg skjønner når mennesker i alvorlige yrker må fokusere og jobbe raskt. Jeg var allikevel ikke forberedt på min egen reaksjon i det to portører, en jordmor og et par sykepleiere plutselig spant av gårde med senga til kona mi, mens jeg ble stoppet i døra inn til operasjonsstua. Det er tre minutter som føltes ekstremt lenge. Det var en ut-av-deg-selv-opplevelse. På den ene siden så skjønte jeg at det foregikk et hastekeisersnitt som krevde at de fikk jobbe i fred, men ur-mannen i meg skrek etter å storme inn på operasjonssalen og lemleste de som stakk av med kona mi og mitt ufødte barn! I det indre kaoset klarte jeg ikke gjøre noe annet enn å pakke sammen tingene våre inne på fødestuen. Det er sånne irrasjonelle ting man gjør i sjokk har jeg tenkt i ettertid, men det var jo rasjonelt nok, for vi skulle ikke tilbake dit og Riksen var full av folk som skulle føde. Etter noen minutter fikk jeg et nytt sjokk. En barnepleier (kledelig nok fra Nord-Norge) kom inn med en bylt i favnen. Hun beordret meg (og alle tingene våre) inn på et annet rom, sa med myndig stemme «kle av dæ på overkroppen og sætt dæ i stolen der», og plutselig satt jeg med Blidfisen inntil huden min og 14 lag med tepper oppå. Fraværet av Anja var påtagelig. Hun var på oppvåkning og ville være der en stund. Imens var det jeg, han som ikke hadde båret frem barnet, som satt og kjente den lille kroppen inntil min. Jeg følte det nærmest som at jeg hadde stjålet ham fra henne. Heldigvis fikk jeg etter et par timer melding om at hun hadde våknet og vi fikk et veldig fint første møte som familie.

Fasen etter at vi fikk Blidfisen, og hvor vi har forsøkt å skaffe ham søsken har kanskje vært den tøffeste av de alle. Jeg kan ikke helt forklare det, men kanskje trodde vi det skulle gå enklere med barn nummer to. Vel, som du har lest over har det ikke akkurat blitt sånn. Vi har hatt mange stang ut over et par år. Noen spontanaborter og lange perioder hvor «tante rød» har kommer på tid, eller en uke forsinket. Til tross for at jeg kanskje har trodd at vi har vært på like steder så har avstanden mellom oss økt for hver måned som har gått. Lærdommen jeg fikk tidligere ble visket litt ut. Jeg var som vanlig ikke den som gikk å kjente etter symptomer. Ei heller var jeg den som fikk mensen når mensen absolutt ikke burde komme! Jeg var selvsagt støttende og lei meg hver gang det skjedde, men en dag eller to senere var livet i gang igjen. Jobb, barnehage, bikkjer og handle mat. Jeg kunne distansere meg fra det. Jeg kunne glemme det. Vi snakket selvsagt masse om det, og også jeg tenkte mye på situasjonen, men i motsetning til Anja hadde jeg store deler av dagen hvor jeg ikke tenkte på det. Jeg slapp å gå på do og være redd for å se blod på papiret. Da Anja ble sykemeldt begynte jeg å skjønne at vi mentalt var på to ganske forskjellige steder. Begge hadde et enormt ønske om et barn til, men bare én av oss følte det på kroppen til enhver tid. Jeg hadde ikke fulgt med i timen. Det ble noen lange samtaler. Vi har heldigvis et stort badekar som har fungert som en god arena for samtaler. Det var under et bad at jeg begynte å forstå hvor presset og sliten Anja følte seg, og hvor lite «med» jeg hadde vært det siste året. Det er ganske ubehagelig å oppdage at ektefellen din sliter og du er, om ikke en bidragsyter til at hun sliter, så i det minste ikke til hjelp. Vi har i ettertid forsøkt å sette ord på følelsene våre. Vi har snakket mye om hvor lenge vi skal drive på med forsøket på å skaffe søsken til Blidfisen. Til syvende og sist er det ikke min avgjørelse. Jeg har en stemme. Jeg vet at hun lytter til meg, men jeg vet også at det ikke er jeg som skal utsette kroppen og psyken min for ytterligere svangerskapsforsøk. Det mest positive, hvis man kan bruke det ordet, er at vi som tidligere nevnt har funnet den trolige årsaken til at det går galt så ofte. Det er meg. Nærmere bestemt mine sædceller som er skadet. På mange måter håper jeg at det tar litt av presset fra henne. Hun har gjennomgått utallige undersøkelser og behandlingsformer. Alt til «ingen nytte». Vi har ikke fått flere barn av den grunn. Men dette prøvesvaret fra en high teck privat DNA undersøkelse har i det minste gitt oss en plausibel årsak. Til tross for at det er jeg som er problemet så er det fortsatt hun som må gå den tøffe veien dersom vi skal gå gjennom prøverør. Igjen er jeg i situasjonen at jeg står utenfor, men midt i det. Alt jeg kan gjøre nå er å forsøke å huske på de lærdommer jeg har fått oppigjennom. For vi har fortsatt et felles ønske, felles mål, og så må jeg bare forsøke å være så støttende jeg kan nå som vi går inn i fremtiden med et nytt håp.

Litt tanker til slutt

Vi er ikke unike med vår historie, det er dessverre mange som opplever en vanskelig vei mot barneønske, og mange vil dessverre oppleve noe liknende i framtiden. Vi vil komme med noen betraktninger fra vårt standpunkt, da vi har gjort oss noen erfaringer. Kanskje det vil hjelpe noen som står i noe liknende nå eller i en uviss fremtid?

• Åpenhet: Vi alle har forskjellig behov i forhold til det å være åpen om en vanskelig prosess eller tid i livet. Vi anbefaler virkelig å tørre å støtte seg litt og være åpen til de du omgås mye med i det daglige, og til dine nære og kjære. I stedet for å bli møtt med uvisshet, leie kommentarer eller samtaler, kan du heller risikere å bli møtt med uvurderlig støtte, folk som lar deg ha en dårlig dag, gir deg en god klem, eller hva enn du måtte trenge. Sjansen er mye større for at du kommer igjennom hverdagen med litt bedre mot.

• Gråt sammen: Det viktigste er at du og din partner setter av tid til å gråte sammen, og kanskje du trenger litt alenetid og. Det er viktig å ta innover seg de vonde følelsene. Det går ikke over, men å fortrenge det lønner seg som regel ikke i det lange løp.

• Vær ærlig med deg selv og partneren, og vær flinke til å kommunisere. Dersom man forsøker å undertrykke følelser eller tanker, kanskje for å skåne seg selv eller partneren, vil ikke dette føre med seg noe godt i lengden. Kommunikasjon i alt det tøffe og vanskelige er så viktig. Man erfarer kanskje at man takler ting på helt forskjellige måter, men det viktigste er da at man har kjennskap til og aksept for dette.

• Flytt fokus: For å komme seg igjennom de tøffe dagene, og de kan det i verste fall bli mange av, så er vår største anbefaling å flytte fokus. Gjør noe som gjør deg/dere godt. For oss var det beste å finne på felles aktiviteter som vi hygget oss med. Det kunne være alt fra små ting, å finne en ny favorittserie på tv, gå tur, til de litt større som å skaffe seg valp. Dette var dog ingen impulshandling.

• Helsevesenet har blitt flinke til å behandle barnløshet rent medisinsk, men det ser fortsatt ut som det er mer å lære når det gjelder de følelsesmessige aspektene. Vit at det finnes tilbud der ute, hvor du kan få gode samtaler og tips på veien. Dette har nok blitt mer vanlig de senere årene ettersom hva vi vet om. Man skal ikke føle seg alene i denne prosessen, selv om det er fort det som skjer.

• Det har stormet mye i media om ulike meninger rundt det å få barn, alt fra klar oppfordring til å føde mer, abort, abortnemnd, permisjonsfordeling, amming, barsel, kontantstøtte, og sikkert mye mer. Vi mener at det å ønske seg barn og planlegge med å få barn er ikke en politisk sak, det er en familiebeslutning. Vi synes det er fryktelig synd at det er lagt så mange føringer og samfunnsforventninger, framfor god tilrettelegging, og valgfrihet for familier, som gjør at mange kanskje opplever det som en overskyggende belastning rundt det å få barn. I vårt tilfelle har vi kjent på manglende tilrettelegging i forhold til svangerskap som ikke går som man skulle ønske. Vi skulle ønske tilbud om tidlig ultralyd for alle var innført for lenge siden. Vi skulle ønske at forskning innenfor DNA skader hos mannens sædceller ikke var noe nyere tilbud, men et like godt og etablert tilbud som kvinnens eventuelle defekter. Vi skulle ønske kvinnen ble i mye større grad fulgt opp gjennom alle stadier som man kan komme utfor, både før, under og etter et svangerskap. Vi fikk føle på ekspertisen når vi ble tett fulgt opp av Rikshospitalet gjennom første svangerskapet, og delvis gjennom svangerskapet hvor vår sønn ble født. Men utover det har vi følt på en stor maktesløshet og usikkerhet, hvor vi har følt oss veldig alene.

• Viktigheten av en god fastlege: Det å ha en fastlege som du trygt kan gå til å få den støtten du trenger er uvurderlig.

• Sist men ikke minst: Mål og ønske om å få barn er virkelig verdt blod, svette og tårer. Du får den beste belønningen!